Denne bloggen er skrevet som kommentar til Arne Krokan sitt blogg-innlegg om Twitter april 2008.
Twitter, eller på norsk “Spenning”, er en kommunikasjonsapplikasjon for å mobil som er ment å kunne gi dine venner, eller i praksis også alle andre som finner det for godt, kort informasjon om hva du driver med i øyeblikket. Meldingssystemet baserer seg på SMS, med meldinger opp til 144 tegn. I utgangspunktet er tjenesten gratis, dog ligger eventuelle kostnader av SMS til operatører som Netcom og Telenor utenfor Twitter sitt kontrollområde.
Tanken bak Twitter er god. Den er i gratis. Den er enkel. En venneflokk kan benytte seg av den til å samkjøre festplaner, si ifra om forsinkelser eller forskjellig annet, være det seg fjas eller mer nyttige ting. Tanken er i det hele tatt genial.. ihvertfall fra en telefonoperatør sitt ståsted. Twitter fungerer som følger: En bruker, la oss kalle henne Kari, bestemmer seg for å følge med på hva en annen bruker, i dette tilfellet Ola, foretar seg ved å klikke på denne brukeren sin profil på en ymse nettside. Ola finner det så plutselig for godt å fortelle at han akkurat laget seg en kopp med herlig Mocca-kaffe, og oppdaterer sin status. Det som følgelig skjer er at Ola sender en SMS til Kari, samt alle andre “stalkere” han måtte ha. Om man tar eksempelet fra Arne Krokan, der Howard Rheingold har mer enn 2000 interessenter, så skulle dette i praksis tilsvare 2000 SMSer. Hvorvidt det er Ola eller Kari som betaler for meldingen er egentlig uvesentlig, Netcom eller Telenor vil definitivt peke ut en eller flere syndebukker uansett og plusse på en tusenlapp på vedkommende sin(e) regning(er). Selvfølgelig, for ikke å miste helt tråden her.. dette er myntet på USA, landet der “all you can eat at a fixed price” ikke bare kan brukes om restauranter, men også om faktureringsløsninger for internettilgang og sikkert også for mobilløsninger og derunder SMS. Dog mener jeg å erindre at betalingsplanen for SMS har vært slik at mottaker har håndtert regningen, med bakgrunn i at man i USA ikke har hatt noe skille mellom mobiltelefonnummer og vanlige nummer, og følgelig så kan ikke en oppringer vite om det er en ekstra kostnad som medfølger en mobiltelefonoppringning. Bra for Howard, og en mindre merkbar distribusjon av den faktiske totalkostnadene for hans tilhengere.
Et annet aspekt med tjenesten er at man ikke kan stoppe uønskete personer fra å følge med på hva du bedriver. Reklamebyråer ville selvfølgelig syntes dette var en veldig positiv ting, særlig i et land som Norge der avsender står for samtalekostnadene. Google er for eksempel allerede godt i gang med skreddersydd reklame basert på hva du søker etter, Facebook har sine samarbeidspartnere som har loven på sin side når de graver rundt i dine ikke lenger så veldig personlige “eiendeler” på nettverket, og det er ingen hindring for at noe Twitter kan brukes på en tilsvarende måte. Riktignok er det lagt inn muligheten for å se hvem Big Brother-seerne er, men du kan, om jeg har forstått det rett, ikke hindre de i å følge med på dine oppdateringer.
Som nevnt, tanken er ikke så dum, men i praksis ville nok neppe en slik løsning funger. Derimot så kunne den, med noen modifikasjoner, nok blitt en holdbar løsning. For eksempel kunne man for å ivareta Peer2Peer-løsingen, og likevel unngå den enorme prisen SMS i praksis har, gått over fra SMS til, say, GPRS. Tross alt er det minimale datamengder det er snakk om. En enkel godkjenning av eventuelle følgere ville også løse problemet med de enorme meldingsnettverkene (særlig da om man beholdt SMS) som kan oppstå, samt også forbeholde informasjonen du sender ut til de du selv mener skal få lov til å motta den.
Forøvrig innehar Twitter også et chattesystem.. MSN for mobil anyone?
Kilder:
