Denne bloggen er skrevet som kommentar til Arne Krokan sitt blogg-innlegg om Twitter april 2008.

Twitter, eller på norsk “Spenning”, er en kommunikasjonsapplikasjon for å mobil som er ment å kunne gi dine venner, eller i praksis også alle andre som finner det for godt, kort informasjon om hva du driver med i øyeblikket. Meldingssystemet baserer seg på SMS, med meldinger opp til 144 tegn. I utgangspunktet er tjenesten gratis, dog ligger eventuelle kostnader av SMS til operatører som Netcom og Telenor utenfor Twitter sitt kontrollområde.

Tanken bak Twitter er god. Den er i gratis. Den er enkel. En venneflokk kan benytte seg av den til å samkjøre festplaner, si ifra om forsinkelser eller forskjellig annet, være det seg fjas eller mer nyttige ting. Tanken er i det hele tatt genial.. ihvertfall fra en telefonoperatør sitt ståsted. Twitter fungerer som følger: En bruker, la oss kalle henne Kari, bestemmer seg for å følge med på hva en annen bruker, i dette tilfellet Ola, foretar seg ved å klikke på denne brukeren sin profil på en ymse nettside. Ola finner det så plutselig for godt å fortelle at han akkurat laget seg en kopp med herlig Mocca-kaffe, og oppdaterer sin status. Det som følgelig skjer er at Ola sender en SMS til Kari, samt alle andre “stalkere” han måtte ha. Om man tar eksempelet fra Arne Krokan, der Howard Rheingold har mer enn 2000 interessenter, så skulle dette i praksis tilsvare 2000 SMSer. Hvorvidt det er Ola eller Kari som betaler for meldingen er egentlig uvesentlig, Netcom eller Telenor vil definitivt peke ut en eller flere syndebukker uansett og plusse på en tusenlapp på vedkommende sin(e) regning(er). Selvfølgelig, for ikke å miste helt tråden her.. dette er myntet på USA, landet der “all you can eat at a fixed price” ikke bare kan brukes om restauranter, men også om faktureringsløsninger for internettilgang og sikkert også for mobilløsninger og derunder SMS. Dog mener jeg å erindre at betalingsplanen for SMS har vært slik at mottaker har håndtert regningen, med bakgrunn i at man i USA ikke har hatt noe skille mellom mobiltelefonnummer og vanlige nummer, og følgelig så kan ikke en oppringer vite om det er en ekstra kostnad som medfølger en mobiltelefonoppringning. Bra for Howard, og en mindre merkbar distribusjon av den faktiske totalkostnadene for hans tilhengere.

Et annet aspekt med tjenesten er at man ikke kan stoppe uønskete personer fra å følge med på hva du bedriver. Reklamebyråer ville selvfølgelig syntes dette var en veldig positiv ting, særlig i et land som Norge der avsender står for samtalekostnadene. Google er for eksempel allerede godt i gang med skreddersydd reklame basert på hva du søker etter, Facebook har sine samarbeidspartnere som har loven på sin side når de graver rundt i dine ikke lenger så veldig personlige “eiendeler” på nettverket, og det er ingen hindring for at noe Twitter kan brukes på en tilsvarende måte. Riktignok er det lagt inn muligheten for å se hvem Big Brother-seerne er, men du kan, om jeg har forstått det rett, ikke hindre de i å følge med på dine oppdateringer.

Som nevnt, tanken er ikke så dum, men i praksis ville nok neppe en slik løsning funger. Derimot så kunne den, med noen modifikasjoner, nok blitt en holdbar løsning. For eksempel kunne man for å ivareta Peer2Peer-løsingen, og likevel unngå den enorme prisen SMS i praksis har, gått over fra SMS til, say, GPRS. Tross alt er det minimale datamengder det er snakk om. En enkel godkjenning av eventuelle følgere ville også løse problemet med de enorme meldingsnettverkene (særlig da om man beholdt SMS) som kan oppstå, samt også forbeholde informasjonen du sender ut til de du selv mener skal få lov til å motta den.

Forøvrig innehar Twitter også et chattesystem.. MSN for mobil anyone?

Kilder:

• Twitter FAQ
• “Twitter” – Arne Krokan

En forutsetning for en vellykket bedrift er dens forretningsmodell. En grov definisjon av en forretningsmodell er et sett med aktiviteter som er planlagt gjennomført nettopp for å lykkes. I lykkes ligger det her å tjene penger, som normalt er det sentrale for en bedrift. En litt mer nyansert definisjon kan imidlertid være på sin plass.

Kjennetegnet på en fornuftig forretningsmodell er at den på en god måte kan svare på følgende spørsmål:

• Hvorfor skal en kunde ønske akkurat din vare?
• Hvordan kommer du til å tjene penger?
• Hvilket marked ønsker du å bevege deg inn på, og hvor stort er det?
• Hvem andre eksisterer på dette markedet?
• Hvilke fordeler kan ditt firma dra seg nytte av, sammenlignet med dine konkurrenter?
• Hvordan har du planer om å tilby dine tjenester eller produkter for å fange en kundemasse?
• Hvilken form for organisatorisk struktur er nødvendig for å utføre forretningsplanen?
• Hvilken erfaring og bakgrunn er viktig for selskapets ledelse?

Disse punktene er forøvrig skamløst stjålet fra “E-commerce Business Models and Concepts”, en artikkel som tar for seg forskjellige forretningsmodeller og konsepter.

For at en kunde skal ønske akkurat ditt produkt eller din tjeneste, så må den skille seg ut. Enten må du kunne tilby en gunstigere pris, et bedre produkt, eller rett og slett skape en “lojalitet” hos kundene som gjør at “av gammel vane” velger å overse avvikene i de to førstnevnte. Sistnevnte, “lojalitet” må taes med en klype salt. Ofte kan den være som følge av de to førstnevnte, men kanskje vel så ofte kan den være en form for tvungen lojalitet, for eksempel i form av en kontrakt eller en såkalt “lock-in” (Kostnadene ved det faktiske byttet av tjenester er såpass høy at det er ugunstig). Ta for eksempel Windows eller Facebook. På de fleste arbeidsplassene vil du finne Windows installert på de ansattes pcer. Ikke nødvendigvis fordi det er bedre, men fordi folk er vant med det. Kostnadene, tidsmessig eller prismessig, med opplæring av de ansatte i for eksempel Linux, sammen med eventuelle kostnader dette ville medføre i forbindelse med service og spesielle programmer, er store. Hvem er det som ikke har en Facebook-konto? Vel, undertegnede kan rekke hånden i været, men et utall invitasjoner til Facebook i eposten tilsier at de fleste bekjente ikke kan det. Facebook er stedet der alle “happenings” blir lagt ut, og det kommer nok en dag da også min standhaftighet bukker under og jeg inser at Facebook er et must have.

Neste punktet på listen over en god forretningsplan er penger. Mer spesifikt hvordan tjene penger? Det holder ikke å tjene mer penger enn man bruker heller, man skal helst ha en høyere fortjeneste enn alle andre bedrifter. Hvorfor legge pengene sine i akkurat din idé om det er mer lønnsomt å gå til din konkurrent? Det er imidlertid mange modeller for hvordan man skal tjene penger, ofte definert av det type marked bedriften er rettet mot. Hovedsakelig kan de oppsummeres med de viktigste og vanligste metodene for å tjene penger; reklame i forbindelse med tjeneste, abonnement på tjeneste, avgift for å foreta en transaksjon, inntekter fra å videresende dine kunder til samarbeidspartnere eller faktiske salg av et produkt eller en tjeneste.

De to førstnevnte punktene er normalt med i de fleste forretningsplaner, vellykkede eller ei. Imidlertid er det flere vel så viktige punkter på listen som må tilfredstilles. Hvilket marked ønsker man å adressere? Eksisterer det i det hele tatt noe marked? Og hvis ja, er det plass til dine idéer? Dette er ting som må besvares i en modell. Om det for eksempel dreier seg om et marked der store aktører kontrollerer 99% av markedet, så skal det i mange tilfeller vanskelig gjøres å snappe opp noe særlig mer enn den siste prosenten for en oppstartsbedrift.

Dette bringer oss til neste punkt på lista, nemlig hvem må du konkurrere med. Ofte kan en begrensning av målgruppe avgjøre hvorvidt markedsplanen lar seg gjennomføre eller ei. Jo mer spesialisert idéen er, jo færre direkte konkurrenter får man.

Det ideele markedet der alle har tilgang til den samme informasjonen, og muligheten til å dra nytte av de samme type ressursene til samme pris eksisterer ikke. Som eksempel kan nevnes iTunes sin nye lansering av streaming av video over nett. iTunes sitter på en såpass høy ekspertise, samt har midlene for å backe opp nyvinningen, at gjennomføringen i seg selv er ukomplisert. Kvaliteten på streamingen er upåklagelig, og følgelig er iTunes en sterk konkurrent til det eksisterende markedet av videoutleiere. Det store fortrinnet derimot ikke ekspertise eller ressurser, men rett og slett at de ikke er et norskt selskap. Dermed unngår de moms, og kan følgelig selge sin tjeneste til betraktelig lavere pris enn andre selskaper på det eksisterende markedet.

For at noen skal velge akkurat deg så må du reklamere på en eller annen måte. Facebook benytter seg av nettverkseffektene av rett og slett være så store som de er. Rimi sender støtt og stadig reklame på tv for å påminne den norske befolkning at de eksisterer og at de “er billigst og best”. Lamborghini selger bilene sine under merkenavnet som ene og alene tilsier at dette er en bra lekesak.

Organisatorisk oppbygning på bedrift er også viktig. En plan for hvordan arbeid skal organiseres er typisk påkrevet for effektivitet. Det hjelper ikke om et avisselskap kan frembringe de hotteste, mest banebrytende nyhetene om de går tom for papir eller om de mangler metoder for å bringe nyhetene ut til allmenheten på.

Sist, men vel så viktig, er evnen ledelsen av bedriften innehar til å fullbyrde forretningsplanen. Ikke bare skal de kunne sørge for at ting går som det skal, men gjøre endringer om dette skulle bli nødvendig.

Teknologien er i stadig endring. På samme måte som kassetten bukket under for CDen, så svinner gamle metoder hen i lys av nye. Kanskje det viktigste en bedrift kan oppnå er muligheten og villigheten til å forandre seg over tid.  Mobilselskapenes store utfordring er for eksempel ikke lenger hvorvidt samtalekvaliteten er bra nok, men derimot hvem som har støtte for de kuleste ringetonene, tv-sendingene eller andre tjenester.

En annen utfordring er tid. I dagens samfunn er tid et av de viktigste, om ikke den viktigste, merverditjenesten en bedrift kan tilby. Vi setter høyere og høyere krav til at ting skal skje fort, noe bedrifter som for eksempel Amazon.com eller lignende har dratt nytte av. For å handle en bok går jeg bare inn på internett, klikker på det jeg skal kjøpe og forventer at den blir levert innen “rimelig” tid; et begrep som beskriver en stadig kortere tidsperiode.

I “How much is a Facebook user worth, anyway?” skriver Andrew Chen om dilemmaet å tjene penger på widgets (plug-ins) til Facebook. Et eksempel er en widget som 400 000 facebook-brukere benytter seg av, hvis utvikler ikke vet hvordan han skal kunne tjene penger på den.

Videre i bloggen er diskutert muligheter for reklameinntekter, ved å innkapsle reklamen i widgets. Et problem er begrenset plass. Et annet er at for å tjene penger så må typisk brukeren videresendes til en ekstern side, noe Facebook er mindre glade for. Det største problemet er imidlertid at Facebook-nettverket innehar en veldig liten “klikkehyppighet”. Under 0.01% av alle brukere ville typisk klikket på en annonse. Gitt at en vanlig tariff for 1000 klikk hos et internett-basert reklamebyrå er på alt fra noen få cents til en dollar, så ville utvikleren i eksempelet ovenfor statistisk sett sittet igjen med 25 dollar i måneden.. forutsatt at han fikk en dollar per 1000 klikk, noe som ikke er altfor sannsynlig, siden tariffen her typisk er forbeholdt nettsider som gir reklameselskapene flere tusen klikk om dagen.

Til slutt i bloggen diskuterer Andrew hva som må til for at reklamering via widgets skal ta av. I dette avsnittet foreslår han blant annet en form for bundling av widgets.

En fin liten innføring i Facebook-økonomi, for spesielt interesserte.

Kilder

• http://andrewchen.typepad.com/andrew_chens_blog/2007/06/how-much-is-a-f.html

Denne bloggen er skrevet som følge av Carl Størmer sitt bloginnlegg “Filmer via iTunes, norske monopol og nye forretningsmodeller”, som jeg kom over ved slump tidligere idag. Innlegget er et svar på en artikkel i Aftenposten der styreleder i Norsk Filmbyråers Forening, Guttorm Petterson, angriper iTunes sin nye forretningsidé. Det iTunes har åpnet for er muligheten for å se filmer streamet i DVD-kvalitet, og på den måten tilby et billigere alternativ til å ta turen ned til videosjappa eller av tilsvarende norske nettselskaper.

“Konkurransevridende” er betegnelsen Guttorm Petterson benytter på konseptet. Akilleshælen ligger nok her ved det at iTunes omgår momssystemet, og på den måten får et fortrinn forran norske bedrifter. I tillegg så tilbyr iTunes ofte disse videoene langt tidligere enn de kommer i salg i butikker i Norge. På en måte så er jo dette urettferdig, men som Carl skriver så er det ikke så mye forskjell fra å ta turen over til Sverige for å handle billig tobakk og alkohol.. bortsett fra at dette er snakk om da en, mindre dagligdags, fysisk reise begrenset av kvoter.

I bloggen kommenteres også at NFF og Petterson “flår forbrukerne” ved å ta priser 10 ganger prisene til iTunes, samt at det eneste NFF bidrar med er et norskt cover og undertekster. For noen av oss er undertekster på norsk en grei ting å ha. Dessuten er det hos iTunes snakk om å utleie av film til 10-20kroner, ikke kjøp av et permanent eksemplar, noe bloggen kan gi inntrykk av, om man. Sist jeg leide film kostet den ihvertfall ikke 200 kroner.

Utover det, så er film et digitalt medium, og følgelig slave av Internett. Det å kunne streame video er den naturligste ting nå om dagen. Konvergens av teknologier gjør at gamle nisjer dør ut. Hvor mange LP-butikker finner du i midtbyen? Spesielt interesserte vet å få tak i de, men de fleste har for lengst gått over til andre digitale medier. På samme måte om Telenor helt sikker var mindre glad over å miste telemonopolet, så er nok NFF og Guttorm Petterson tilsvarende begeistret for å miste film-monopolet, og utspillet hans er av den grunn forståelig.

Kilder:

• http://carls.blogs.com/my_weblog/2008/05/filmer-via-itun.html
• http://www.aftenposten.no/kul_und/article2423201.ece
• http://www.aftenposten.no/kul_und/article2423202.ece

Facebook ble lansert våren 2007, og har siden da hatt en ekstrem vekst, uten sidestykke i Internett sin historie. Suksessen kan tilskrives det fenomet “nettverkseffekter”. Fenomenet er et fellesbegrep for hvordan en voksende brukermasse bidrar til å øke verdien av en tjeneste, og videre også øker tilstrømmingen av nye brukere. Utfordringen for en nyetablert internetttjeneste ligger i å oppnå den kritiske massen som kreves for å frembringe disse effektene. Facebook er på ingen måte unike når det gjelder å nyttegjøre seg disse effektene, og premiumeksempler finner vi igjen for eksempel i operativsystemet Microsoft Windows. Microsoft gir uttrykk for at deres operativsystem er det som støtter flest typer hardware og software; realiteten er imidlertid at det er utviklere av software og hardware som velger å tilpasse sine tjenester og produkter til Windows; som igjen fører til en merverdieffekt for Windows sin del.

Mye av æren for at Facebook har oppnådd den størrelsen den har ligger i måten den er valgt realisert som en “åpen” løsning. Kjernen i nettverket er på ingen måte tilgjengelig for alle og enhver, men fungerer som en plattform der andre tjenestetilbydere kan lansere sine produkter og tjenester. I Metcalf’s lov beskrives denne tilknytningen en selvforsterkende effekt av å være tilknyttet et større nettverk. I “Det nye hamskiftet – hvordan forstå det digitale nettsamfunnet”, fra Arbeidsmanus januar 2008, illustreres dette med en av de første selskapene som utviklet plugginmodul for Facebook, iLike. Denne musikktjenesten hadde før de koblet seg til Facebook omkring 1200 brukere. I løpet av et par dager hadde de fått 50 000 nye brukere, en uke etter start var de oppe på sin første million. En uke senere hadde den tredoblet dette og lå på en stabil vekst med 300 000 nye brukere hver dag.

Type nettverk har selvfølgelig mye innvirkning på veksten av brukere. Facebook drar nytte av å bygge på et sosialt nettverk, der kommunikasjon mennesker imellom er grunnsteinen. Da systemet ble lansert tok det ikke lang tid før jungeltelegrafen spredde budskapet om det. Jungeltelegraf-konseptet er også del av nettverket ved at brukere deler sine preferanser og anbefalinger seg imellom enten de vil eller ei. I vilkårene brukere må akseptere for å tilknyttes nettverket har nemlig Facebook spesifisert at alt som legges ut i praksis ikke lenger er brukers egen eiendom, men kan benyttes av Facebook eller dets samarbeidspartnere til hva det nå er de måtte ønske seg.

Kilder:

Det nye hamskiftet (Arbeidsmanus januar 2008 )